Veiledning og treningsprogrammer for de 99,9 prosentene

Vi snakket nylig med John Kessel, en av de mest kjente internasjonale aktørene innen volleyballutvikling. Under samtalen vår delte han mange interessante innsikter og omfattende kunnskap om trenerarbeid og spillerutvikling.

John Kessel har arbeidet innen volleyball i flere tiår. Han har vært direktør for sportsutvikling i USA Volleyball og har også vært engasjert i organisasjoner som FIVB og World ParaVolley. Gjennom hele karrieren har han holdt treningskurs og utdanningsprogrammer over hele verden, med et sterkt fokus på å fremme sporten og forbedre måten volleyball undervises på for spillere i alle aldre og på alle nivåer.

Vi snakket blant annet om hvordan trenere kan trene på frispark på en mer effektiv måte, hvorfor nettet bør brukes gjennom hele treningen, og hvorfor trenere ikke alltid bør stole på sin første vurdering når de skal vurdere en spiller, en prestasjon eller en treningsintervensjon.

I løpet av de kommende ukene vil vi publisere flere blogginnlegg på VolleyballXL der vi går nærmere inn på disse temaene.

Vi begynner med et av grunnprinsippene i Kessels coachingfilosofi: Trening og treningsprogrammer for de 99,9 prosentene.

I mange idrettshaller er dette et kjent syn. En gruppe unge volleyballspillere står på rekke. Én spiller passerer en ball som blir kastet opp, mens de andre venter. Deretter stiller den spilleren seg bakerst i rekken igjen. Øvelsen ser velorganisert ut, treneren har full kontroll, og på papiret blir teknikken trent.

Men lærer spillerne virkelig å spille volleyball på denne måten?

Dette spørsmålet står sentralt i John Kessels visjon. Det er en visjon vi gjerne deler med andre volleyballtrenere, fordi budskapet hans er klart, praktisk og kanskje også litt provoserende: Spillerne lærer ikke spillet ved å gjenta øvelser i det uendelige. De lærer det først og fremst ved å spille volleyball.

En internasjonal stemme innen utviklingen av volleyball

John Kessel har vært aktiv i den internasjonale volleyballverdenen i flere tiår. Han har samarbeidet med organisasjoner som USA Volleyball, FIVB og World ParaVolley, og har gjennomført kurs og trenerutdanningsprogrammer i mange land.

Hans arbeid er ikke bare rettet mot toppvolleyball, men særlig mot sportens bredere grunnlag: barn, nybegynnere, skoler, fritidsspillere og lokale klubber.

Det er der tittelen på visjonen hans stammer fra: Trening og treningsprogrammer for de 99,9 prosentene. Fokuset ligger ikke på den lille gruppen av profesjonelle spillere eller internasjonale aktører, men på den enorme gruppen av idrettsutøvere som spiller volleyball for moro skyld, for å utvikle seg, for vennskapets skyld og for å holde seg i bevegelse.

For Kessel begynner god trenervirksomhet ikke med spørsmålet om hvilken øvelse en trener ønsker å gjennomføre. Det begynner med et annet spørsmål:

Hvordan får du spillerne til å forstå spillet og sørger for at de får lyst til å komme tilbake?

Spillere er ikke borere

En av de tilbakevendende tankene i Kessels visjon er at volleyballspillere ikke er “treningsnarkomaner”, men SPILLERE.

Det kan høres ut som et enkelt ordspill, men budskapet bak er alvorlig. Spillerne må lære seg å spille. De må lære seg å tolke situasjoner, reagere, kommunisere, bevege seg, ta valg og løse problemer.

I tradisjonelle treningsøkter blir volleyball ofte delt opp i separate deler. Først pasning. Deretter oppsett. Så angrep. Men i en kamp forekommer disse elementene aldri isolert fra hverandre.

En pasning har alltid en neste handling. Et spill krever god timing og posisjonering. Et angrep formes av situasjonen som gikk forut for det.

Ifølge Kessel er det nettopp her mange treningsøkter kommer til kort. Spillerne blir flinke til å utføre en øvelse, men det gjør dem ikke automatisk bedre til å forstå spillet.

Mindre venting, mer handling

Hvis spillerne lærer gjennom praksis, er venting en av de største hindringene for utvikling. Likevel er venting fortsatt vanlig i mange treningsøkter. Én spiller utfører øvelsen, mens de andre ser på.

Det er derfor Kessel går sterkt inn for mindre spillformater som 1 mot 1, 2 mot 2 og 3 mot 3.

I disse spillformene får hver spiller ballen oftere. De må bevege seg oftere, kommunisere oftere og ta avgjørelser oftere. Dermed lærer de ikke bare teknikk, men også hvordan de skal lese spillet.

For trenere er dette en viktig lærdom. Spesielt når det gjelder nybegynnere og ungdomsspillere, er 6 mot 6 ikke alltid det beste opplegget for læring. På en fullstørrelse bane kan spillerne lett forsvinne ut av spillet. På en mindre bane er alle med i spillet.

Bruk nettet fra starten av

Et annet viktig poeng i Kessels visjon er at man i størst mulig grad bør lære seg volleyball over et nett.

Ikke å bare spille ballen frem og tilbake i det uendelige uten nett. Ikke bare å ta imot baller som kastes fra samme side. Volleyball er en sport med nett, rom, retning og en motstander.

Nettet trenger ikke å være perfekt. Et tau, et bånd, et badmintonett eller en annen enkel løsning kan allerede være nok. Det viktigste er at spillerne lærer å reagere på en ball som kommer fra den andre siden.

Først da kommer konteksten i det virkelige spillet til syne.

Glede er ikke noe ekstra

Kessel legger stor vekt på den brede gruppen av volleyballspillere. For denne gruppen er glede ikke noe sekundært; det er en forutsetning for å kunne delta.

Spillerne kommer ikke tilbake fordi de har løpt pent i rekke tjue ganger. De kommer tilbake fordi de har spilt, ledd, opplevd suksess og følt seg som en del av et lag.

Det er kanskje et av de viktigste spørsmålene for enhver trener:

Hvor mange spillere ønsker å spille volleyball igjen neste sesong?

Dette betyr ikke at treningen skal være ustrukturert. Det betyr at utvikling og glede må gå hånd i hånd.

En god treningsøkt er ikke bare godt organisert; den sørger også for at spillerne er aktive, blir utfordret og gleder seg til å komme tilbake.

Treneren som veileder

I Kessels syn er ikke treneren hovedpersonen i treningsøkten. Det er spillerne.

Treneren skaper situasjoner, stiller spørsmål og hjelper spillerne med å oppdage ting på egen hånd.

Det innebærer noen ganger at man må snakke mindre, demonstrere mindre og kaste mindre. Det innebærer at man må observere mer, veilede mer og stille gode spørsmål.

Hva så du?

Hvilket annet valg hadde du egentlig?

Hvordan kan du gjøre neste ball bedre?

På denne måten lærer spillerne ikke bare hva de skal gjøre. De lærer også hvorfor de gjør det.

Feil er en del av læringsprosessen

Volleyball er kaotisk, spesielt for nybegynnere. Ballene flyr i alle retninger, spillerne står feil plassert, de treffer ballen dårlig, eller de velger en løsning som ikke fungerer.

I mange treningsøkter blir feil rettet opp umiddelbart. Kessel ser på feil som en nødvendig del av læringsprosessen.

Ikke alle feil er like. En ball som treffer nettet avslutter utvekslingen umiddelbart. En ball som går for langt gir ofte likevel nyttig informasjon om retning, timing, kraft og plass.

Ved å lære spillerne hva en «bedre feil» er, hjelper du dem å forstå spillet på et dypere nivå.

Målet er ikke å fjerne alle feil så raskt som mulig. Målet er å skape et miljø der spillerne kan prøve seg, mislykkes, tilpasse seg og finne bedre løsninger.

Tren til kampen

John Kessels visjon er ikke et argument mot struktur. Den er heller ikke en oppfordring til å bare gjøre det som faller en inn.

Det er en oppfordring til å drive coaching på en mer bevisst måte.

Færre linjer. Mer lek.

Mindre ventetid. Flere ballberøringer.

Mindre fortelling. Mer oppdagelse.

Mindre trening for å få øvelsen til å se bra ut. Mer trening for å hjelpe spillerne med å bli bedre i volleyball.

For volleyballtrenere er dette kanskje det viktigste budskapet fra Trening og treningsprogrammer for de 99,9 prosentene.

Spørsmålet er ikke hvor mange øvelser du kan. Spørsmålet er om spillerne dine blir bedre i selve spillet.

Kanskje det ikke begynner med enda en ny øvelse.

Kanskje det begynner med en liten bane, en ball, et nett og én enkel instruksjon:

Spill.